|
labyrinten
Labyrinter har en egen magi. I siste del av Middelalderen fikk de ny betydning: de ble 'Veien til Jerusalem'. I labyrintens hemmelighetsfulle mønster ble korsfarerens drøm, den religiøse lengsel og sinnets vei til erkjennelse vevd sammen i ett bilde. Og pilegrimsreisen ble muliggjort, tilmed for de fattige.
Rosetten i midten er det 'Evige Jerusalem' - vandrerens veimål. Hjertet i dette universet og dermed i imaginasjonens totale univers.
Her er denne midten gitt form som en 6+1-modell: seks kronblad omgir den sentrale blomsterbunnen. Men hele midtfeltet har énhetens dimensjon. Chartres-labyrinten er en eneste perfekt transisjonsnøkkel; den omskrivende mørke ringen er helhetssirkelen!
Labyrinten er dermed også et bilde på katedralens egen mening - formet i barnets og pilegrimens og mystikerens språk.
Livets vei er full av hindringer, ja, en eneste stor omvei. Du kan være nær det du søker, og likevel kan veien være lang; du må kanskje gå lange runder og innom en rekke andre stasjoner. Men du er underveis. Og mer og mer vet du at du er det, mer og mer merker du at Midten lokker. På de siste etappene er det ikke så bittert å fjerne seg fra den lenger, for stadig mer har du lært noe om denne veien. Du vet at den aldri vil komme til å lure deg.
Den ender ved Livets tre, der Gud alltid tok bolig og alltid er å finne. Usynlig, men likefullt nær.
Leken egger fantasien. Du betrakter vandringen, men samtidig er du en deltaker. Gang på gang blir du møtt av spørsmålet om hvor du er, hvor du kommer fra, hvorfor du går veien, hva du egentlig vil med all denne gåingen, hva du venter å finne der inne ...
Det må ha vært uendelig viktig for dén som i sin tid unnfanget ideen - selv om den kan ha begynt i barnelek - å la bildet bli så sant som mulig. Labyrinten er et genialt bilde. Den har mange nok assosiasjoner på lager til å gi deg dem du er i stand til å motta, og til å gjemme på dem du ikke ennå skjønner. Den holder hemmelig, og den avslører.
Den er en paidagogos - en pedagog. Engang var visst dette ordet betegnelsen for slaven som fulgte eleven på skolevei; i moderne, internasjonalt språkbruk betyr det lærer, én som underviser. En god pedagog er en læremester. Labyrintens vei er en pedagogi, og vandringen ender i avsluttende eksamen. Men eksamensrommet dufter av ... rose.
Du kan velge om det er spill eller virkelighet. Et spill er det jo i alle fall: selv om du er med i løpet, ser du likevel det hele som fra avstand. Oppefra.
Prosessen tar sin tid og har musikkens og talens og tidens dimensjon. Men prinsippet har flatens og rommets og bildets dimensjon, der begynnelse og mål er samtidige og fanges inn i ett bilde. Labyrinten er tid i rom og rom i tid.
Men velger du å delta (med hele deg, som én som vandrer denne veien med lyttende sinn selv om du samtidig er en betrakter), så blir Rosens virkelighet desto virkeligere. Dens tale dufter ut til deg, tvers gjennom alle skillevegger, og du vet at den gjorde det før du ble det bevisst, ja, før du nærmet den den ytre tornekransen.
Før eller siden begynner du å lese ...
Himmelringen i midten er en énhetssirkel. Overfører vi den til dens vanlige plass i nøkkelen - i ytterkanten - finner vi at transisjonslinjen ligger på det sted i figuren der den aller siste veihindringen er tilbakelagt. Fra dette siste kneet fører veien rett frem, rett inn i Rosen. Transisjonen er en overgang fra rundgang til inngang.
Med andre ord: labyrinten opphører i transisjonspunktet . Veien mot Midten blir nå bekreftet, og lengselen og fraværet omvandles til syns visshet. Målet åpner seg og mottar deg.
Veien som helhet er imidlertid ikke tilbakelagt før du har nådd inn i selve Rosen - i Énhetens ring. Pyramidenøkkelen påpeker at dette inngangsstedet er identisk med foten av Trinnet. Fremme ved Trinnet er du omsluttet. Nøkkelen har lagt labyrintens og Pyramidens budskap inn i hverandre, og de samstemmer.
Rosens 6+1 har flere lignelser i seg. Én av dem blir fortalt av den taggen i ytterkransen som oppga sin plass (blant de 113 andre) for å åpne for veien innover. Uten denne åpningen var det ingen sjanse til å komme igjennom og nå midten utenfra.
Taggen ble dermed selv et Én-symbol . Kanskje tok veien den med seg inn over - helt inn. Mellomrommet mellom taggene og veien har jo samme breddemål. Og denne aller første bredden er blitt den aller siste - inne i midtrosen.
Rosen ble et 7+1; kronbladene presser seg tettere sammen for å gi plass for veien. Rosen er en sang om Én - som var, er, og blir ...
Den aller innerste sirkelen, selve blomsterbunnen der stillheten er total, måler 1/8 av ytterringen. Også dén er et énhetstegn: i forhold til verdenstilknytningens 2´2´2 er den 1´1´1.
Men enda en hemmelighet hvisker bildet om.
Veien du tilbakela, var vandringen i relativitetens og spørsmålenes felt - inn mot det absolutte og svaret. Den har tilmed relativitetens mål. For énhetssirkelen i midten måler jo 1/pi av hele tverrmålet, her uttrykt som 7/29. Rosens '7' har tverrmålet 7, og det blir 22 målenheter igjen til veisystemet.
Det er fullt samsvar mellom transisjonskodens 7/22 og figurens egen 7/22. Labyrintens skaper har erkjent transisjonskodens idé og omsatt den i et kosmisk bilde - et sant bilde av pilegrimens Vei inn mot Midten. Mål, tegn og symbol bekrefter hverandre.
Denne eneste(?) gjenværende av alle middelalderkatedralenes labyrinter unngikk utslettelse! Kanskje fordi den var et så renstemt tegn på veien innover ...
 back
to the table of contents
|