|
målesnoren
Jeg skal med andre ord fortelle om Erindringens Hus. Huset som snoren med knutene er en nøkkel til.
'Erindringens Hus' var nok ikke navnet han selv satte på det. Det er jeg som kaller det dét. Men det var ett av de mange nedslagene av Pythagóras' store visjon. Visjonene svevde der forut, som om de ventet på ham. Etter hvert som han ble klar for dem, hentet de ham opp i seg. Han smeltet sammen med dem. Sammen dannet de krystaller som tidens lys kunne spille i og danne nye stråler og farger - og rommet synge med.
Så en dag var han borte. Men krystallene var blitt til og visjonens speilinger levde videre. Og hvor de enn slo ned, la de igjen noe. Dette 'noe' fikk ulike navn, alt etter sted og tid. Men i mellomrommet, bak alle navnene, gløder visjonens lys. Sett herfra er det Erindringens Hus som trer klarest frem: et konsentrat av erkjent realitet - et sted og en ramme for et budskap ut til verden.
Kanskje det like godt kunne kalles 'alteret'. For sjelden opplevde verden et så sant alter. Enklere kunne ikke så mye sies. Like fullt er det en fortettet hemmelighet, en slik en som taler når det er stille nok i øyet som speider innover.
Da bøndene ved Metapontum husket tilbake til den forsvunne mesteren og skolen hans som så skjendig ble lagt i grus, var det med sorgtung ærbødighet. Han hadde vært deres mirakel, en velsignelse for hele egnen. Sær og innesluttet, javisst, og taus om dét som angikk skolen. Men så enkel og liketil, så åpen og levende interessert som han var når det gjaldt folks egne problemer!
Men nå: målesnoren var alt de hadde etter ham. Snoren med de tolv knutene.
Gjennom tusenårene etter Pythagóras har målesnoren fulgt bønder og bygningsfolk fra slekt til slekt. Det var liksom noe magisk i den utspente snoren som i trekantform gir den rette vinkelen - og som samtidig synes å hviske om så mye mer.
Uforståelig for de fleste. Forståelig for noen. En åpenbaring for de få.
Kombinasjonen av dimensjonene 3, 4 og 5. Og så den rette vinkelen som gjør 3 og 4 til et par, mens 5 blir noe annet - på én gang felles og fremmed. Felles fordi 5 hører sammen med de andre to, både i ringen og i trekantfiguren. Fremmed fordi den skiller lag med de to andre - i trekantformen.
Jeg tegner opp figuren. Slik du og Mercator og Leonardo og millioner andre har gjort det.
Hva gjør de to katetene (3, 4) med hverandre? Ingenting. For projiserer du den lille (3) inn i den store (4), blir den bare til et eneste punkt - akkurat i hjørnet av den rette vinkelen. Og det samme skjer den andre veien.
Men projiserer du dem inn i hypotenusen (5), beslaglegger de hver sin bit av denne. Tilsammen fyller de hypotenusens mål.
Hypotenusen på sin side projiserer hele seg både i den éne og den andre kateten. Hver av dem får hypotenusens fulle bilde inn på seg. Sånn på skrå, riktignok, men like fullt det hele. Derved blir hypotenusen enslags felles instans for de to katetene. De må til og med gå via dén for skikkelig å få begrep om hverandre. Tross alt de to har felles, har de i egentlig forstand fellesskap bare gjennom hypotenusen.
Bare den kan foréne dem.
Den ytre rolle-likheten motsvarer altså ulikheten. Uten denne radikale ulikheten ville de ikke opptrådt sammen og samtidig i opposisjon til hverandre. Ingen av de to forstår seg liksom på annet enn seg selv. Hypotenusen må være formidleren dersom de av en eller annen årsak skulle få behov for å se, eller tre inn i, en større sammenheng, begripe mer enn seg selv. Og det skjer ofte. Det ligger i kortene.
Kanskje trengs de to for at hypotenusen skal forstå seg selv? Hvem vet...
Pythagóras' målesnor ligger i hånden som en rosenkrans. Men den er uten begyn-nelse og uten slutt, og uten symboler eller programmerte bønneformler. Ringen gjemmer en hemmelighet: om tolv like ledd som på én gang beskriver noe endelig og noe uendelig. Men som også blir en serie helt bestemte figurer.
Alt etter som jeg lar fingrene sprike, får jeg en trekant, en firkant eller en sekskant. Hadde jeg hatt fingrer nok, ville jeg også fått en tolvkant.
Trekant - firkant - sekskant ... kanskje gjelder det tall som kan telles. 3 ´ 4 ´ 6 er 72, måltallet som er et nøkkel-stikkord for den Store Pyramide ved Giza. 72 ´ 72 er jo 5184, målet for vinkelen mellom bakkeplanet og hver av de fire sideflatene, målt i hundredels grader.
Men egentlig hører jo også tokanten med, mangekanten vi aldri nevner - fordi den ikke har noen annen utstrekning enn sidekantlengden. De to sidekantene løper sammen og blir et eneste linjestykke; tokantens areal er null. Ikke desto mindre er den den aller første i rekken av de regulære polygonene. Regner vi den med sammen med de andre, finner vi at 2 ´ 3 ´ 4 ´ 6 er 144, som er 12² - et urgammelt symbolsk symbol for menneskeheten - og verdenshelheten.
Multipliserer jeg så med dét tallet fingrene mine ikke strakk til for, 12, får jeg 1728, eller 243, som er perimeteren (omkretsmålet) av den innviede, usynlige Pyramiden, målt i dens egen 'hemmelige alen'... Men tallet 144 gir også gjenlyd i andre symboler, som de 144 000 som synger rundt himmeltronen i Åpenbaringsboken.
Men snoren kan altså også bli en annen figur - alterfiguren. Grunnformen i Erindringens Hus. Dermed ligger et helt annet sett av bilder klart til å bli fremkalt.
Gjennom hundreårene har grove hender fingret med snoren, i skumringstimer og våkenetter. Funderingene har vært mange, og svarene ble oftest liggende hinsides dét som uten videre var til å forstå seg på. Undrende kvinneblikk, én og annen nabo, forvitne unger ... mange er de som har tittet over skulderen, alle mer og mindre fattige på de rette ordene.
Pythagóras har levd videre. Og denne spesielle strengen i menneskers fabellengsel klimprer han på. En ren akkord. På samme tid tydelig og utenfor hørlig rekkevidde.
vielsen
Katetkvadratene blir liksom to porter til énheten, og
énheten er der - på den andre siden. En venstreport og en høyreport. Men også
mann og kvinne.
Nå ser jeg faktisk mannen og kvinnen der fremme, ved hver sin port.
Hva gjør de her? Ved alteret ... Nå, de er nok kommet hit for å be om vielse.
Det er jo hva Alteret er til for.
'Ja,' svarer Alteret. 'Jeg er Formidleren. Bare den som går inn via meg,
erfarer énhet. Bare ved å passere meg, kan to bli én.'
Det går varmt gjennom meg. Ordene er så likt noe jeg kjenner. Kan det være en
forbindelse - mer virkelig enn jeg kanskje helt våger å tenke?
Kvinnen og mannen ser på hverandre. Jeg er vakker og vis, tenker kvinnen, det
er nok ikke noe å frykte. Jeg er sterk og forstandig, tenker mannen, jeg skal
nok klare brasene. 'Stille,' hører de nesten lydløst fra hypotenusen. 'Dere er
skapt slik for å tjene énheten.' De føler seg truffet. Hypotenusen har avslørt
dem.
Det går en stund. Så ser de opp, ser på hverandre igjen. 'Så vakker du er,'
kjenner han med ett. 'Så sterk og flink du er,' tenker hun.
'Stille!' hører de igjen. 'Dere er laget slik for å ære énheten.' Ja
nettopp, tenker de, men hva var galt nå da? 'Ikke noe var galt i og for seg,'
svarer Hypotenus, 'men feil fokusering. Vær ikke så opptatt av dere selv - og
heller ikke av énheten i det som er annerledes hos hverandre, den énhet som
melder seg i et salig øyeblikk og like etter er borte. Den énhet som bor
skjult i dere, og som dere ennå tror dere finner i hverandre, det er dén dere
er kommet hit for å gjenkjenne. Den er jeg. Jeg er den skjulte énheten i
dere.'
Etter en stund legger den til: 'Ennå, ved at dere søker hverandre, er jeg
foran dere begge. På avstand, som et speil ...' Ordene trenger tid for å nå
helt inn. En ny lytting er begynt. Gjenkjenne? Langsomt emnes nye bilder, nye
erkjennelser. At de må overvinne denne avstanden. Og at de bare kan gjøre det
... ved selv å bli port.
'Nettopp,' svarer hypotenusens stemme. 'Også jeg er port. Énheten som vil
favne dere, den favner også meg.'
Ordene fyller. Og alt flyter inn i dem. Det er igjen stille. En brønn av
stillhet. Det er så mange glemte tanker å hente frem. De er der alle sammen,
men det er umulig å holde styr på dem. De bare er der. Og mer og mer vokser
stillheten i dem begge; tankene legger seg sammen i hverandre, som biter i et
vibrerende, mykt puslespill.
De to ser plutselig opp. Ser sitt bilde i hypotenusens speil. Ser speilflaten løse
seg opp og bli som et vindu. De kjenner seg trukket mot kvadratet over på den
andre siden. (Mot Erindringens Hus, tenker jeg.) De ser hvordan de hver for seg
er deler, som hver for seg - eller på denne siden - overhodet ikke kan nå noen
énhet . Men sammen - sammen vil de kunne gjøre det. La det skje. Der. I Énhetens
eget rom.
Erindringens Hus - summen av de to portenes mål, tenker jeg. Slik må det skje.
Bare erindringen vil være med dit inn - den som sitter aller dypest, som bærer
alt med seg - helt fra all begynnelse - og som gjemmer alt ved å la allting
fare.
'Nå har dere sett,' sier Hypotenus. 'Er dere klare?'
'Ja,' svarer de unisont. 'Vi er klare.'
Da løper en elv frem bak hypotenusen, en flod som liksom kommer fra intet og løper
ut i alt. Den fyller meg med undring og jeg spør om dens navn. Og ut av floden
svares det, på én gang med ord og uten ord, men jeg hører det langt inni meg,
en ung frisk stemme med tiders alder i etterklangen: 'Hengivelse.'
Og floden skyller gjennom landet bak hypotenusen og fyller den andre delen av
sirkelen med en duft jeg aldri før har kjent.
Men ut av duften tar skikkelsen av et menneske form. Han er ganske tydelig
allerede. Ubestemmelig av alder sitter han der, urørlig, som om han alltid har
vært der. En prest - der ved alteret, tenker jeg. Nei, noe mer enn en prest ...
'Kom,' sier han, 'kom, det er ferdig. Hengi dere, og la énheten oppfylle livet
deres.'
Stille tar de av seg sandalene. Og på nakne føtter skrider kvinnen og mannen
inn over Pythagóras' alter.
Øynene mine fylles. Noe så vakkert har jeg visst aldri opplevd. Jeg hiver
etter pusten og stryker tårene bort med skjorteermet, ivrig etter å se alt.
Idet jeg igjen slår øynene opp, sitter jeg med Pythagóras' målesnor i
hendene. En myk, føyelig ring av gammel lintråd, med tolv knuter.
 back
to the table of contents
|