|
betlehem
Hun speidet inn i en fremtid der hun ville være annerledes enn kvinner flest på Jorden - kanskje annerledes enn alle ...
Hun ante hvor ensomt det ville bli, dét å være så annerledes. Kanskje var hun annerledes allered, hadde alltid vært det. Men dette nye pekte ut over alt annet. Hun sa ja til denne veien. Hun ville den. Og nå lengtet hun etter øyeblikkene da hun skulle kjenne hvordan Han vokste i henne, da hun skulle sette Ham til verden, holde Ham, gi Ham av melken sin, lære Ham å stå og gå, se Ham bli mann og ...
... å nei, mer ville hun helst ikke se! Bildene som meldte seg, gjorde henne urolig. Slik de hadde gjort så ofte.
Snart skulle det skje.
Og så sier Josef plutselig at de må avsted til Betlehem.
Avstanden til Betlehem måler én grad langs meridianen. Én grad lengre bort fra nord; én grad nærmere ekvator, den kvinnelige jordmidten. Men slik tenker vel ikke Mirjam. Hun aner det ikke. Hun samler seg mot dét som snart skal skje.
Spenningen - og dagene underveis på eselryggen - gir forventningen en anspent undertone. Og mangelen på husrom etter at de har nådd frem, gjør det ikke bedre. Josef gjør sitt beste, men alle håp ender blindt. Til slutt ser han at Mirjam strever. Veene? Hun ville helst vente med å si det, men siden han spør. Han har kanskje forstått det allerede. Jo, det kommer nok snart nå.
Etter noen trasige timer i kulde og skitt, blant mus og lusete esler, er det skjedd. Halmen er rå og hun var bunnsliten på forhånd. Men så er det over. Jeshúa er kommet til verden og er alt løst fra henne, er blitt et individ. Vennen min - er du en folkefører, en forløser, en gave fra Den Høyeste?
Men tanker og bilder skrumper liksom inn i det nattkalde uthuset. Helt til gjeterne kommer fra markene - med fortellinger og spørmål som får alt til å stemme igjen.
Én grad langs meridianen - som om meridianen eller gradmålet trengte innvielse!
Enda en gang er signaturen 'Én'.
Målenheten er konkret, er definert og kan måles. Samtidig er den selv definerende, én som måler. Og Énheten - den umålelige - velger målenheten som sin representant.
Gjennom tidene har én og annet hatt visjoner om den hellige fødselen i Betlehem. Slik som Hellig Birgitta av Sverige. Hun så hvordan barnet plutselig var der - uten at morslivet ble åpnet. Ikke denne gangen heller måtte det åpnes. Og seeren Vicka (c uttales ts) i Medjugorje er av Maria selv - gjennom visjonene - bedt om å utgi en bok med Marias egne fortellinger til henne. Det skal skje når åpenbaringstiden er over. De har pågått på samme stedet, så godt som daglig hele tiden siden sommeren 1981!
Kanskje var fødselen i Betlehem langt mer opphøyet, langt mindre farget av smerte og uro enn vi gjerne tenker oss. Men er det underlig at vi tenker slik mens vi strever med å holde alle blodfattige glansbilder fra livet ...
Kontakten med nordpolen (som kjennetegnet Nasaret) har sluppet her i Betlehem. Vi skal nemlig etter hvert se at byen der Mirjam og Josef hørte hjemme, har et helt bestemt forhold til nordpolen. Men i og med fødselen i Betlehem er en en ny kontakt etablert. Kontakten med ekvator.
Erfaringene på bakkeplanet handler om en førstegangsfødsel under primitive forhold. Den hellighet Mirjam selv erfarer, er fortøyd i en annen dimensjon, og hun bærer dét hun har mottatt av dens budskap, i sitt hjerte. Men bakkeplanets lover og perspektiver gjelder jo like fullt.
Periskopet ser alt dette i overlys. Ser hvordan denne fødselen annonserer et nytt forhold til hele planeten og dens geometri. For både ekvatorplanet og polaksen teller med her. Betlehem ligger på 3171aa n.br..
Forholdet mellom avstandene fra denne breddegradsirkelen til henholdsvis pol-aksen og ekvatorplanet er 1,618 : 1. Heller ikke dette vet nok Mirjam. Ikke desto mindre er det et faktum. Det skulle underlig nok ta lang tid før det ble ordentlig lagt merke til. Nå er det på tide å se dét også.
For i disse tallene taler et unikt og hellig budskap ...
det gylne snitt
Det gylne snitt er et matematisk fenomen som rommer en spesiell fortelling.
Teknisk kan det beskrives som en spesiell deling av et linjestykke. Det deles slik at hele lengden forholder seg til den lengste biten slik den lengste biten forholder seg til den korteste. Da er det 'høydelt' - delt i det gylne snitt. Men dette er bare ett aspekt av det gylne snitt. Det tekniske aspektet.
Det gylne snitt har ikke sine vakre navn av ren tilfeldighet. Det spesielt vakre ved proporsjonen er det kanskje ikke så lett å forklare, selv om mange har prøvd. Det ble helst vage ord om uklare forestillinger.
Skal vi ha fatt i det, kan vi jo henvende oss til femkanten eller femkantstjernen. Men forklarer de oss hva denne proporsjonen betyr? Neppe. Er det så noen annen og mer umiddelbart tilgjengelig måte å forklare det gylne snitt på?
Eller blir vår følelse for det gylne snitt forurenset av forklaringer? En venn av meg antydet noe slikt. Men da er det jo bare å lukke boken eller øynene en stund. Jeg velger ikke forklaringen for å ergre noen, men fordi den er en guddommelig og vakker lignelse. Én og annen vil kanskje ha en spesiell glede ved å møte fenomenet nettopp slik. I vår sammenheng hører forklaringen med som en organisk del av et større hele.
Det gylne snitt forklarer nemlig seg selv.
En velkjent matematisk tallmodell bærer navnet 'Fibonacci-serien'. Den skriver seg fra Middelalderen, da den italienske munken og matematikeren Leonardo Pisano - Leonardo fra Pisa, født ca 1170 med familienavnet Fibonacci - kom til å gjøre en oppdagelse. Den var mest trolig gjort av andre før ham. Det går an å gjøre en oppdagelse mange ganger, for eksempel den at Jorden er rund.
Leonardo var vidt bereist og en lærd mann alt som ung. Han hadde studert matematikk og andre disipliner i Egypt og Arabia, Syria og Sicilia. Da han etter hvert gjorde sine kunnskaper kjent, først og fremst i boken Liber Abaci - den første boken i Europa om indisk og arabisk matematikk.
I samsvar med sin tids tenkemåte og pedagogiske metoder kler han regler og koder i bilder som refererer til hverdagen. I Encyclopaedia Britannica leser vi hans versjon av det gylne snitts kode, formet som en regneoppgave. I forenklet form:
'En mann stengte et kaninpar inne på et avgrenset område. Hvor mange par kaniner vil
det ialt bli født i løpet av et år dersom det av dette paret hver måned blir født et nytt par
som blir fruktbare etter to måneder og så føder et nytt par hver måned, osv. osv.?'
Dette var altså Fibonaccis versjon til leserne sine. Jeg velger mine egne ord, både fordi jeg tilhører hans fjerne ettertid og fordi Periskopet insisterer på å løfte emnet opp fra bakkeplanet. Men jeg har laget en grafisk tegning av regneoppgaven hans. Den viser til fulle mekanoen i Fibonacci-serien: et bilde av et forløp som eksponerer lovmessighetens uttrykksfulle egenskaper.
Fortellingen handler kanskje mest av alt om begynnelse. Om hvordan begynnelsen begynte. Tallrekken som Fibonacci fikk frem begynte med 1. At '1' her står for et par, er interessant nok. Vi finner det igjen i Genesis' hemmelighetsfulle sitat av Skaperens ord: 'La Oss skape mennesket i Vårt bilde...'.
La oss tenke oss en begynnelse da Én er blitt virkelig og 'synlig' - den uttrykte representant for null. Men 1 er alene. Umåtelig og fantastisk, men alene. Kanskje nettopp et par, og like fullt all-éne. Men ved å vedbli å være alene blir det ingen videreføring, og dermed heller ingen virkelig begynnelse.
Hva begynner så Én med? Én har jo bare seg selv. Vel, så begynner Én med seg selv ... har jo ikke noe annet enn sitt eget unike '1' å forholde seg til.
'Forholde oss til?' tenker Én - par eller ikke par, eller kongelig flertall, for alt dét vi vet. 'Kan vi forholde oss til oss selv? Jovisst - la oss for all del prøve!'
Hvordan forholder 1 seg til 1? Jo, ganske enkelt ved å bli et forholdstall. En brøk. Brøken er 1 : 1! Som jo også er 1. Én er intakt men like fullt selv-distansert - i seg selv og like fullt utenfor seg selv. Værende og samtidig betraktende. Både og. En kosmisk sensasjon!
Bare en brøkdel av en æra er gått, og likevel er så mye oppnådd!
Én tenker videre: 'Nå er ingenting som før lenger. Vi forholder oss til oss selv. Velkommen, psykologi! Jovisst, denne erfaringen skal nok mange så småningom dra nytte av ...'
Én faller i tanker, ser muligheter og veier, men samler seg igjen. Erkjenner at noe er på vei - til noe radikalt nytt, en virkelig nyskapelse! Velkommen, oppbrudd! Én betrakter brøkens to ledd og samler dem så i én sum, i et nytt møte, som teller i en ny brøk. Til nevner tar Én dét som var - slik at dét som nå blir til, skal forholde seg til det foregående.
For skal en først være i bevegelse, da gjelder det å ha klare referanser. Den nye brøkens tegn er 2 : 1. 'Visst er vi på rett vei. Videre!' Og ettersom spilleregelen alt er gitt, blir den neste brøken 3 : 2, den neste igjen 5 : 3, deretter 8 : 5. Så kommer 13 : 8 og 21 : 13 og det vil ikke stanse, for det er i gang. Én er i gang med sin umåtelige erfaring om seg selv.
Enda en oppfinnelse: regnskapsførsel! Der har vi det. Også dette vil mange ha nytte av å innse. Ingen rettferd uten regnskap.
Når Én først har initiert en prosess, er troskapen mot prinsippet total. Én fører prosessen til ytterste konsekvens. Kanskje er den fremdeles i gang - enda det hele begynte tider og atter tider tilbake. Prosessen er jo endeløs.
Én innser at valget av forholdet også var å velge bevegelsen. Valget av prinsippet - hvor tidløst og fast det enn er - var samtidig å velge prosessen. Dermed har Én også valgt tiden; dén blir nå Én's spesielt utvalgte dimensjon. Velkommen, tid!
Men i tillegg ser Én noe - som i et perspektivisk forsvinningspunkt ute i uendeligheten - at brøkenes forholdstall stadig nærmer seg, en helt bestemt verdi. Forsvinningspunktets tall er 1,61803988... De aller første desimalene får greie seg.
Men Én er selv med i prosessen: en rytter som jager i forholdstallenes gate. Og uendeligheten speiler seg i Én's blikk.
pyramiden bekrefter
Kaos - der alt er så langt fra Én's rene lys som det være kan: der glør og støv og dunster tumler vilt omkring på måfå. Begynnelsens formløse kaos.
Hører kaos med?
Ser du dét jeg ser? At de to bildene glir over i hverandre. Som to transparente filmer som sammen vil danne ett bilde. Eller slik kvadratet på bergplatået svellet opp for å smelte sammen med sirkelen. Kanskje de to bildene virkelig kan bli ett.
Filmen som viste Én's høyhellige væren-i-seg-selv-ritt ut i det uendelige, og filmen som ble som en bespottelse i sammenligning. Men som nå gir anelser om samling av molekyler og dannelse av former og strukturer, sakte og omstendelig og samtidig i rivende fart. Det drønner og suser og jager i alle retninger. Men noe former seg - stadig mer former det seg.
Og ute i uendeligheten møter det Én som tok fatt på denne jobben, kanskje for å komme støvet i møte - og opplyse det, gi det selskap med Én's egen idé. Skinne inn i dets mørke og finne gjenklang. Løfte det. Slik sirkelen løftet midten av kvadratet. Ta det opp i seg slik Kulen holdt pyramidetoppen fast i sitt sentrum. La det ta del i skapelsen.
Har ikke leken som leker seg selv, skutt blink enda en gang? Har ikke bildet fremkalt seg selv - enda en gang!
Jo, svarer Pyramiden. For også den bærer dette bildet på sin kropp - bildet av Skapelsen.
Den direkte avstanden fra det skjulte sentrum av bunnplanet i pyramidekroppen og ut til kanten - la oss sette den lik 1. Det var denne midten som ble hentet ut av bunnkvadratet og løftet opp. Den er ikke bare der inne lenger, den er også der oppe, hvor Kulen lot den finne til ro - i selve kulesentret!
Hva er avstanden fra ytterkanten og dit opp? Den er 1,618...
Heretter er 1 skjult - mer skjult enn tidligere. For ved at Midten ble løftet opp og ble toppunkt, har den skjulte Midten der inne under Pyramidens spente telt fått en talsmann i det ytre, en representant.
Like fullt er Midten der. Vil alltid være der. For de to hører sammen - den opp-rinnelige som ble værende i grunnplanet, og den frembrakte som ble opphøyet. Én som forble i seg selv, i evig bestandig væren, og Én som dro ut på den uendelige reisen - for å uttale det gylne snitts tall. Og dermed for å legge grunnen for en pyramidetopp.
Begge taler med Én's stemme - den indre og opprinnelige slik at bare imagina-sjonen kan høre det; den ytre og frembrakte slik at også de to øynene erfarer det.
Også på grunn av dette ble Pyramiden bygd.
 back
to the table of contents
|