|
telttemplet
Pyramidens grunnflate er kvadratisk. Men inne i sin kolossale kropp, tung og tett av 6,5 millioner tonn stein, skjuler den et særlig dyrebart hulrom som hverken er kvadratisk eller kubisk - som for eksempel Salomotemplets Allerhelligste - men dobbelt så langt i øst-vestretningen som det er den andre veien.
Helheten med koden 1 : 1 skjuler et kammer med koden 1 : 2. Kanskje er Topp-steinen denne helhetens 'allerhelligste' - et usynlig 'kammer' gjort synlig fra alle kanter. Mens det definitivt konkrete kammeret som er oppstigningens mål er laget for møtet mellom 1 og 2.
Når vi nå skal over til hebreernes tempel for ørkenvandringen, møter vi samme tema, men både konteksten og skalaen er en annen. Dessuten skjer det en merkbar forandring med hensyn til tallene.
Planmodellen for Telttemplet kom til å danne oppskriften for helligdommen av stein som Salomo skulle reise i Jerusalem nesten et halvt årtusen senere. Men målene for ørkenvandrernes tempel var bare halvparten av Salomo's. Og begge må karakteriseres som svært så uanselige sett i forhold til Pyramiden.
Det har versert mange diskusjoner om det første templets romformater og -dimen-sjoner. Disse skal vi se nærmere på i et separat kapittel: 'telttemplet'. Det indre rommet hadde kvadratisk planformat (1 : 1); det ytre hadde formatet 1 : 2. Tilsam-men utgjorde de en helhet med koden 1 : 3 mellom bredde og lengde.
Helligdommen ble så satt inn i en større sammenheng - et innhegnet område. Også dét var rektangulært. Arealet var på 50´100 alen; proporsjonskoden er 1 : 2.
Det kunne kanskje være at vi her har å gjøre med 'et trinn videre' - fra Pyramiden. Eller gjelder det et trinn bort fra den? - en utvikling mot noe annet, eller noe mer artikulert? - noe spesifikt hebraisk? Eller kan det ha skjedd en avledning - der noe opprinnelig med hensikt er tilbakelagt, for eksempel for ikke å repetere dataene som kjennetegner Pyramidens hellighet? Kanskje er en radikalt ny prosess underveis - en prosess med et radikalt nytt siktepunkt? Vandringen i seg selv er jo uttrykk for prosess. Og dét som vandringen førte med seg, trengte prosessen for å bli manifestert. Telttemplet, som kanskje er historiens første eksempel på montasjebyggeri av helligdommer(!), er jo selv et prosessbilde.
Vi har allerede merket oss at denne mulige bevegelsen med Pyramiden som utgangspunkt fører videre til nye tempelkoder. 'Byggeleken med Adam' tegnet et bilde av hele forløpet i prosessen og endte opp med noe jeg kalte 'det levende templets kode. Nå skal vi imidlertid stanse opp ved Telttemplet én gang til. Det har andre ting å avsløre.
vendt mot øst
Det Allerhelligste var skilt fra det Hellige med et forheng. Det første og innerste forhenget. Det andre forhenget skilte det Hellige fra forgården - det innhegnede arealet der offerhandlingene ble forrettet. Forheng har den kombinerte egenskap at de adskiller og foréner. De både hindrer og tillater kommunikasjon.
Innhegningen dannet et format på to kvadrater (på hver 50´50 alen). Jeg tror det er grunn til å anta at selve helligdommen lå sentralt i det vestlige kvadratet, mens offeralteret - den rituelle motpolen - lå i sentrum av det ytre og østre kvadratet. De to forgårds-kvadratene var forént og uten noe form for skille; like fullt var de to kvadrater med hvert sitt separate tyngdepunkt og hvert sitt separate innhold.
Dette enkle mønsteret kan ses som et symbolsk forbilde for Tempelplassen med de to trekantene, i Jerusalem. Også templet som Ezekiel fikk se i sin profetiske visjon mange hundreår etter Sinai, viser en klar polarisering mellom tempeltjenesten og offerprestenes tjeneste. Der hadde de hver sin oppholdsavdeling; de var like, men lagt på hver sin side av helligdommen.
Det er grunn til å gjenfinne denne polariseringens rene bilde i ørkentemplets gårdsplass med sine to kvadrater.
I midten, i møtet mellom kvadratene, må renselseskaret ha stått. Der skulle prestene som gjorde tempeltjeneste, rense seg før de gikk inn i helligdommen. Med denne plasseringen ville 'ånden som svevet over vannet' på dette hellige stedet, understreke likeverdet mellom halvdelene, og sammenføye dem til én helhet ... slik Tempelringen kom til å gjøre det i Jerusalem, og slik midtaksen skulle gjøre det i Ezekiel-modellen.
Dette nyfødte templet, montér- og demontérbart som et romlig puslespill, var svøpt og lagt til rette i forgårdens to-kvadrats kappe eller vugge eller krybbe, som en baby med et allerhelligste-hode lik tredelen av hele kroppsmålet, speidende mot øst, mot stigende lys til å våkne og vokse i, stadig klart til oppbrudd.
solporten
Også i den ytre innhegningen var åpningen i øst. Den hadde en bredde på hele 20 alen, og også her var det et forheng.
Så bredt ville det neste, stedfaste templets Allerhelligste bli. Men dét visste ikke ørken-vandrerne. Dét de hadde foran seg i rommet var hver morgen en stigende sol. Men i tid: fortsatt vandring.
Nå i fjern ettertid gjør vi oppdagelser de ikke hadde tilgang til. Blant annet har denne tredje og ytterste av portene mer å avsløre.
Det var en raus åpning; den fylte hele 2/5 av tempelgårdens østside.
Hvordan kan jeg mene at dette var en solport? Hebreerne skulle da ikke tilbe Solen? Nei, men symbolet hører med til budskapet. Solen er den fysiske budbæreren, ekkoet av Guds bilde både for kloden og vekstlivet, synet og visjonen. Til og med som geometrisk tegn.
Dessuten må Gud Herren som hadde gitt Moses forskriftene, ha hatt en klar hensikt med å referere nettopp til soloppgangens retning. Også sansene hører med når livets lov skal læres. Det ville ikke virket riktig å tilbe den Levende Solen og samtidig ignorere dens ekko i universet, i året og døgnet.
De urgamle religiøse offerfestene til Solens ære stod i håpets tegn. Måtte den stige igjen, måtte den gi grøde ... Også for ørkenvandrerne var Øst håpets retning.
Men et vesentlig poeng med porten gjelder målene. De 20 alen som assosierer til det kommende templet og andre symbolske innhold knyttet til tallet 20, har nok sitt
å si. Men kanskje enda viktigere er portens relasjon til hele østveggen.
Oppdelingen av østveggen hadde proporsjonen 3 : 4 : 3. Porten utgjorde den midtre delen - med kjennetegnet 4.
Denne delingen finner vi imidlertid igjen i en annen 'solport'. Dén hører hjemme på jordklodens krumme flate. Et helt annet fenomen melder seg, ett som hverken Moses eller Encyclopædia Britannica har gjort oppmerksom på, men som like fullt svøper fortellingen om ørkentemplet i en enda eldre lignelse.
rød løper for kong sol
I løpet av en dag tegner Solens loddstråle mot Jorden en relativt rett strek fra øst mot vest. I løpet av året, derimot, får Jorden en annerledes solerfaring. Da pendler Solen mellom nord og sør i en langsom takt som lager årstider og livsrytme for alt levende.
Med ekvator som midtlinje blir Solens sum av lys-spor et belte. Utenfor beltet står den aldri rett over jordflaten; innenfor gjør den det to ganger om året. Vendesirklene trekker en usynlig grense mellom ... nærvær og fravær av loddrett sollys. Beltet er eksakt definert: en løper som måler 2345aa på hver side av ekvatorlinjen.
Innenfor løperens felt representerer loddrett sol selve sentrumslinjen mellom Solen som gir, og Jorden som mottar. Linjen peker fra solsentrum mot jordsentrum. Men strålen avtar fort i effekt; straks den har truffet overflaten, omsetter den seg i andre energiformer. Og Jorden roterer; solsporet er noe som hele tiden blir til - et riss av ild men også et kjærtegn av livgivende kraft over Jordens hud.
Dette beltet betegnes gjerne som 'tropebeltet'. Og i ytterkanten bærer grenselinjene Krepsens og Steinbukkens navn.
Der det er en sirkel, er det også et plan og et midtpunkt. De to sirklenes midtpunkt ligger på polaksen, den magiske diameteren som holder maksimal avstand til ekvator og knytter den forbindelse mellom nord og sør som ekvatorlinjen adskiller.
De to sirkelsentrene deler polaksen i forholdet 3 : 4 : 3. Solportens deling.
Moses' tempelgård hadde Jorden selv som forbilde. Moses kjente vel ikke denne hemmeligheten - slik vi kjenner den - men hans informasjonskilde var nok høyst klar over den. Koden ble lagt inn i Templet som et ekko - ett å gjenkjenne når tiden var moden til det og vi mennesker trengte å erkjenne slike sammenhenger.
nærværet på utsiden
Hva kan det komme av at de store sivilisasjonene, rikene, religionene, visjonene som har formet og forandret verden ... at alt dette og mye mer til har oppstått utenfor Solens røde løper? Er det en direkte eller indirekte motsetning mellom det fysiske og det spirituelle? Er de så motsatte at de ikke helt kan trives sammen? Betyr nærvær ulike ting i ulike kontekster?
En slik tankegang er aldri så lite diskriminerende. Den kan uten større motstand lede til den konklusjon at ekvatorialbeltets mennesker i all sin naturlighet, nakenhet og fargerikdom nok er Solens barn, men bare på den enkle og ureflekterte måten, og derfor uegnet til avansert kreativ virksomhet og abstrakt tenkning.
Noe er det nok i det. Utenfor beltet er det mer kulde, mer raffinert maktbruk. Den opprinnelighet som tropebeltets beboere gir uttrykk for i blikk og bevegelse, sang og dans, nådde bare delvis ut i fraværet mer abstrakte sone. Men det konkrete og det abstrakte gir hverandre verdi; adelen i det éne kan ikke finnes uten adelen i det andre. Ingen steder på menneskeplaneten er mennesker så direkte, varme, intense og smidige som nettopp her - under Solen.
Men da må det vel også være et forhold av gjensidighet i denne polariserte verden, én vi kanskje har glemt å ta på alvor. Utvilsomt. Men i kraft av tankekraften og kjøligheten utenfor solløperen har utenfor-mennesket tolket og misbrukt innenfor-potensialene til sin egen fordel. Vi utenfor ble kyniske og grove utbyttere av rik-dommene i solfeltet. Og nå råtner den hellige løperens livstråder.
Mennesket utenfor løperen kaster skygge. En skygge som i løpet av soldagen peker mot polen og vekk fra solbanemidten. I historiens løp har skyggemenneskene trengt inn over solløperen - og brakt skyggen med seg.
Men her ute i den kjøligere luften, gjerne kledd inn i mange lag av lin og ull, og bofast i hus med tykke vegger og lukkbare glugger mellom inne og ute, kom et annet nærvær til uttrykk. Ett som den fysiske solen ikke fremkalte. Selv om den desto mer ble et bilde på det. Et nærvær bevisstgjort i lengsel og lytting, og i et ubendig behov for å holde på varmen ved hjelp av friksjon. Tankens friksjon mot naturen, mot følelsen, og mot seg selv.... ... ...
 back
to the table of contents
|